logo-samisk2.png

Endre til Samisk Endre til Norsk

Innmelding i Samisk Menighet

innmelding1.jpg

Linker

Nidaros bispedømmekontor

Liturgier

Etter Familiesamling 2018

Skrevet den 27.11.18

Et av hoved temaene på årets Familiesamling var Jorunn Jernsletten sitt foredrag Samiske landskap, tilhørighet og trosliv,

dette kan du lese i sin helhet her.

Samiske landskap, tilhørighet og trosliv

Jorunn Jernsletten

Saemien Åålmege seminar Trondheim 23.-25.11.2018

Først- tusen takk for invitasjonen! Det er så fint å komme til sørsamisk område, og få ta del i den positive utviklingen som har vært siden jeg første gang kom som student til Hattfjelldal i 1998. Det føles rart å skulle komme hit idag å snakke som samiske landskap og trosliv til dere som bor og lever midt oppi det sørsamiske landskapet. Men jeg håper at jeg, siden jeg kommer utenfra, kan bidra med noen tanker og refleksjoner som kan være nyttige for dere i Saemien Åålmege videre.

Landskap og tilhørighet

Jeg har spesielt lyst til å snakke om slektas landskap og tilhørighet. Jeg er selv vokst opp i byen Tromsø, fordi mine foreldre hadde arbeid der. Men i feriene var vi alltid hos slekta, og slik fikk jeg erfare hvordan Tanaelva forandrer seg gjennom årstidene. Vi var mye på turer i nærområdene, om sommeren fisket vi i Tanaelva, men vel så mye i de mindre sidebekkene hvor vi ungene også kunne leke og bade. På seinsommeren var det bærplukking, spesielt multebær bare måtte man ha! Her kunne det fort bli litt lengre ekspedisjoner, for de nærmeste myrene var for de gamle, som var dårlige til beins og ikke kunne gå så langt. Slik som min áhkku, hun hadde sine faste stier hun gikk langs og plukket det hun fant underveis. Mens jeg, som var ung og sprek, måtte bli med min far lengre innover fjellet. Det kunne være flere timer å gå fra bilveien. Og vi måtte ha så lite som mulig med i sekken, for den skulle fylles til randen av de dyrebare bærene. Vi skulle være et par dager, så vi hadde med telt. Men sovepose tok for stor plass, så den måtte vi droppe! I august kan det jo være varmt og fint om dagen – men om natta kryper temperaturen ned mot null, og det hendte at jeg og hunden måtte opp om natta og springe noen runder rundt teltet for å få varmen i oss! Og så var det å plukke, til ryggen ble sår og øm. Det gjorde ikke saken bedre at min bror hadde lurt med seg fiskestanga, og brukte mesteparten av tida på å få tak i den digre røya han nesten fikk på kroken på første kastet! Først når vi hadde fylt sekkene til randen med bær, kunne vi gå ned igjen til bygda. Og det er ingenting som veier mer i sekken enn multer! Andre ganger kunne vi bruke et døgn på å fiske oss oppover noen av side-elvene til Tana. Min far var oppvokst med at laksefisket i Tanaelva var arbeid, i likhet med å hesje høy til husdyrene. Så når det ble snakk om fiske foretrakk han fjellvann eller småelver, for det var kun for egen fornøyelse. Tyttebær var heller ikke noe å spøke med. Jeg er vokst opp med fortellingene om hvordan han og broren ble satt i land på Eadjasuollu, en holme i Tanaelva, og fikk beskjed om å ikke komme hjem før de hadde fylt hver sin margarinkasse med tyttebær. Problemet var at lillebroren rett og slett ikke så bærene, først i voksen alder skjønte de at han var fargeblind – og da er de røde tyttebærene vanskelige å skille fra den grønne lynga!

Som sagt er jeg vokst opp med masse historier om min egen fars oppvekst, og hvordan de høstet av naturen gjennom året. Og jeg har selv fått oppleve mye sammen med han og andre slektninger. Likevel husker jeg at som tenåring kunne jeg bli fornærmet når jeg møtte andre saemieh, som hørte at jeg het Jernsletten, og med engang slo fast “ja, da er du jo fra Skiippagurra”. Som ungdom er man ofte opptatt av å høre sammen med jevnaldrende venner, og jeg hadde jo tross alt vokst opp i Tromsø by, og mente selv at jeg var tromsøværing! Men i samisk sammenheng vil jeg alltid være fra Skiippagurra, uansett hvor jeg bor i verden. Det er der min slekt er ifra, og derfor er jeg også knyttet til min slekts landskap. De stedene de har brukt, er også mine steder. Der de har jaktet, fisket og plukket bær, er formidlet til meg både gjennom egne erfaringer (i feriene) og alle fortellingene jeg har hørt om ulike hendelser. Når jeg ser bilder kan jeg kjenne igjen en god rasteplass, ofte hadde vi bål på de samme stedene, og lengden på en tur kan som kjent måles i antall kaffekok.

Hvorfor synes jeg dette er så viktig å ta opp i denne sammenhengen? Jeg antar at dette er velkjent stoff for dere alle her. Men jeg tror likevel at vi stadig må minne oss selv på hvor store alle de små opplevelsene er, de som man har alene eller sammen med andre. Hvor man kan kjenne på følelsen av at her hører jeg til. Her har jeg min historie. Kanskje har jeg blitt spesielt bevisst på det siden jeg vokste opp i en by. Da jeg var ferdig med tenårene, og skulle finne min voksne identiet – så syntes jeg plutselig at det var en lettelse når andre saemieh sa til meg at jeg var fra Tana. Jeg hadde jo ikke gått på skole der, og hadde ikke alle erfaringene med lokalsamfunnet som mine søskenbarn i området hadde. Men likevel ble det anerkjent at det var der jeg hadde min tilhørighet. På den måten var min plass i det samiske nettverket slått fast uten tvil.

Laahkoeh

På sørsamisk dekkes mye av denne forståelsen av begrepene laahkoeh og maadtoe. Da jeg begynte å forske i det sørsamiske området, på sameskolen i Hattfjelldal (for 20 år siden) så var laahkoehstidh – det å gjøre rede for slektskap - noe som ble brukt i alle sammenhenger. Når de voksne på internatet fortalte om hendelser, så henvendte de seg alltid til barna og forklarte hvordan de var i slekt med dem som ble omtalt. På den måten fikk barna også eierskap til historiene. Det som ble fortalt angikk også dem, siden det skjedde med en tantes kusine, eller bestefarens fetter. På sameskolen brukte man selvfølgelig slektsbetegnelsene på samisk, så barna koblet navnet på personen og relasjonen mellom seg selv og dem til et større sørsamisk slektskapsnettverk. De lærte hvor de selv var plassert i dette nettverket. I ettertid har jeg tenkt på at dette også virket veldig inkluderende. Spesielt for de barna som ikke var fra skolens nærområde, som hadde foreldre som ikke var involvert i reindrift og som derfor kanskje kunne føle seg utenfor innimellom. Jeg så at de lyste opp når en av de voksne påpekte at det var akkurat deres slektninger som hadde vært hovedpersonene i fortellinga. Det gjorde noe med deres selvfølelse. De følte at de også hørte til.

Maadtoe

Gjennom maadtoe – der man har sin opprinnelse – så plasseres man av andre i en relasjon til steder og personer, uavhengig av hva man selv har gjort. Det er en anerkjennelse av at man har en slags fødselsrett. Man bærer med seg noen bånd, som er sterkere enn en selv. Dette tenker jeg er en stor verdi i samiske samfunn, som vi skal ta vare på og hegne om. Det er viktig at ungdom blir påminnet om at de hører til et sted og at de er plassert i en større sammenheng, uavhengig av hva de selv presterer i livet. Selv om de kanskje ikke er mottakelige for det der og da, så vil det hjelpe dem i voksenlivet. Og hvis de selv får barn vil det være dyrebar kunnskap å bringe videre.

Det samiske selvsagt i Nesseby menighet

Jeg tror også at tilhørigheten til et landskap gjennom slekta er ekstra viktig i sørsamisk område. Det er stor kontrast til Nesseby, hvor jeg bor nå. Når jeg går til gudstjenste hjemme, eller i Polmak i nabokommunen Tana hvor min slekt er begravd, så blir jeg møtt av samme prest, som har tatt innover seg at det er samiske menigheter han betjener. Som innledning leser kirketjeneren (som er fra bygda) samlingsbønnen på samisk og norsk. Salmene er oppført fra norsk og samisk salmebok, så man synger samtidig på det språk man vil. Kyrieleddet er alltid på samisk, og Fadervår tar man på det språk man føler naturlig. Prekenen tolkes alltid til samisk, og presten har lært seg velsignelsen så den kommer også på samisk og norsk. I det hele tatt så oppleves det samiske som selvsagt. Alle konfirmantene har som oftest kofte, i fjor var det kun prestens datter som ikke hadde kofte. Ellers er det vanlig at også barn som er vokst opp i Nesseby, men ikke har samisk slekt, likevel kan konfirmere seg i kofte. Det er på en måte den samiske menigheten som er fundamentet. Vi har hatt omskiftelige prestestillinger, så de kommer og går, mens vi består.

Bruken av språk i liturgiske sammenhenger gir anerkjennelse og stimulerer språklæring

Jeg synes Saemien Åålmege gjør en kjempeviktig jobb. For jeg vet at det er sjelden at man får oppleve i det sørsamiske området at det samiske er selvsagt. Nå har det skjedd mye positivt de siste årene, men det er likevel uvanlig at saemieh er i flertall ved en gudstjeneste. Derfor er selvfølgelig de andre kirkelige hendelsene ekstra viktige. Ved dåp, bryllup og begravelse kan man oppleve å være en større gruppe koftekledte. Dette gjør noe med opplevelsen av kirkas budskap. Det nestekjærlige og inkluderende budskapet er selvfølgelig ikke avhengig av at man har samme bakgrunn. Men det hjelper å føle innimellom at man møtes på sitt eget språk. Det gir en opplevelse av anerkjennelse. En annen side ved dette er selvfølgelig at ikke alle samer kan samisk. Men akkurat her er jo kirkelig liturgi, salmer og bibelvers gavepakker for språkstimulering. Selv vokste jeg opp i et norskspråklig hjem, og det jeg kunne utenat på samisk var stort sett Fadervår og noen sanger. Likevel var dette til stor hjelp da jeg som 19-åring lærte meg samisk. Lydene og rytmen i ordene og setningene var ikke fremmed. Jeg hadde noe å bygge på. Men tilbake til forholdet mellom landskap og tilhørighet.

Om å lese landskapet

Sommeren 2003 var jeg på Majavatn. Området mellom Majavatn og Kalvvatnene kalles Sjaareguevtele – Steinvidda, og man bør være lokalkjent for å ikke gå seg fast. Jeg fikk høre mange historier fra dette området, og var nysgjerrig på hvordan det opplevdes å gå i dette landskapet. Siden Kalvvatnene ble oppdemmet på slutten av 1970-tallet, så har det vært mulig å kjøre bil dit på anleggsveien, og det blir ikke helt den samme opplevelsen. Maja Lisa Kappfjell var vokst opp i området etter at bilveien kom, og ville gjerne være med å gå de gamle ferdselsveiene. Så vi pakket sekkene og spurte de gamle om råd.

“Når dere kommer opp Streehpege, må dere se etter Partapuoli-steinen”, sa Anna, Maja Lisa sin seassa – tante. Når man passerer foten av det majestetiske Maajehtjahke, kan man se en spesiell stein som på avstand ligner en person som har krøpet sammen under sin skopmehke – luhkka/poncho. Det var Annas far, Nils O. Kappfjell, Nišo, som ga den navnet Partapuoli, etter en legendarisk person som dro til Sør-Norge og var sjefsgjeter i tamreinlagene der. Det var ingen sti å følge opp det første skaret, Streehpege, for bratte flog lutet mot elva og på svaberget var alle gamle stier vasket vekk. Vi kom oss opp det første skaret til Sealmanjaevrie – terskelvannet. Her var det siste sjanse å ringe, før vi mistet mobildekning. Så Maja Lisa ringte sin far Harry, og han sa at vi måtte gå på sørsida av vannet, noe vi allerede hadde gjort. Så vi var ved godt mot. Vi skulle gå videre inn til Såålejaevrie, og møte andre der til fjellgudstjeneste med Bierna noen dager seinere. Vi følte ingen panikk uten mobildekning. Folk hadde jo gått her i mange generasjoner før, men da vi kom til den første store Garhpa – kløfta, ble vi usikre. Det var et dypt vann, med bratte flåg på alle sider. De gamle hadde sagt at vi måtte gå helt på innerenden i nord, det var den eneste måten å krysse på. Vi syntes det var ubehagelig å slippe seg ned en skrent man ikke så bunnen av. Heldigvis hadde Maja Lisa lasso, hvis vi gikk oss fast kunne vi sikre oss med den. Det tok lang tid å forsere alle de bratte flågene og skarene, siden vi ikke var lommekjente som våre instruktører. De kunne springe på en time gjennom det området vi brukte hele ettermiddagen på! Vi tenkte å overnatte i en fjellhytte i Briennedurrie. Når vi nærmet oss, fortalte Maja Lisa at i dette området hadde hun hørt fortellinger om tjeahkohke – utbor/eahparaš. Det var ei jente som hadde drept ungen sin og lagt den igjen. En aajja – gubbe – hadde hørt den skrike i området. En trist historie, men det var likevel et trivelig område, hvor man kom inn i et irrgrønt dalføre. Det var deilig å komme bort fra den steinete Sjaareguevtele, og vi begynte å skjønne hvorfor det hørtes ut som et skjellsord når de gamle uttalte det – dihte Sjaareguevtele! På vestsia av Briennedurriejohke var det mye lettere å gå. Vi passerte Pinnien-aallijen-jaevrie. Det var lett å se njuana – neset, hvor de før hadde kalvmerking. Pinnien-aallijen er en steinhelle som ble brukt som overnattingssted, før hytta ble bygd i 1968. Det var den første hytta i området. Siden det er over skoggrensa var det ingen derhviegåetie – torvgammer, derfor brukte man steinhellere som overnattings sted. Man kunne ha ekstra teltduk for ly. En av disse aallijeh som nå er oppdemmet, ble Elle Westerfjell født i.

Det var en spesiell følelse å komme gående over fjellet. Jeg hadde vært i hytteområdet ved Såålejaevrie en uke tidligere på kalvmerking, men da brukte vi bil og båt. Siden vi var på vei til en gudstjeneste føltes det litt som en pilgrimsreise. Vi hadde fulgt den veien Maja Lisas foreldre og slektninger hadde gått mange ganger. Men det var ingen opptråkket sti. Det er et steinete landskap og alle før oss hadde gått der det passet best, ettersom hvilket ærend de hadde og hvor de skulle.

Vår vandring fra Majavatn til Kalvvatnene ble preget av alt som Maja Lisa hadde hørt i oppveksten, hva folk sa at vi måtte være oppmerksommme på. Ved å gå der de hadde gått, og føle på kroppen hvordan landskapet utfordret oss, fikk vi en kroppslig erfaring som utfylte de bildene vi fra før hadde i hodet av det vi hadde hørt. Det ga oss en helt annen opplevelse enn turistene som går gjennom villmarken. Selvfølgelig var dette en helt annen opplevelse for Maja Lisa enn for meg, siden det er hennes slekts landskap – og jeg bare var på besøk!

Samisk fortellertradisjon

Da jeg begynte å studere samisk språk og kulturhistorie på 90-tallet, var det mye snakk om at den samiske historien er muntlig, siden vi ikke har skrevet den ned selv før i den siste generasjonen. All kunnskap har derfor vært formidlet gjennom den samiske fortellertradisjonen. Dette syntes jeg hørtes veldig vidløftig og voldsomt ut. Men så kom jeg frem til at vi forteller jo alle om ting vi har opplevd. Da mine tre barn var små, og skulle spise kveldsmat, så ville de ofte at jeg skulle fortelle fra da jeg var liten. En favoritthistorie var da min søster Inga og jeg var hos áhkku og lekte med smurfene i bekken. Dette var på 70-tallet, og da beitet kyr og sau fritt i Skiippagurra. Mens vi satt og bygde sandslott til smurfene ved bekken, så ville plutselig kyrne over bekken til jordet på den andre siden. Vi rasket med oss det vi hadde i hendene, men oppdaget fort at selve kongesmurfen lå igjen! Og mens kuene trampet over bekken, så vi at en av dem bøyde seg ned og satte nesa mot smurfen. Vi trodde den ble spist! Når kuene hadde kommet seg over på andre sida av bekken, sprang vi til. Men kongesmurfen var borte! Heldigvis viste det seg at den bare var tråkket ned i sandbunnen, så når vi fikk gravd den frem var den like hel. Når ungene mine var med til Skiippagurra ville de selvfølgelig se denne plassen, men nå er det ingen som har kyr og sau på beite lenger så alt er ufremkommelig skog. Men bekken er der fortsatt, Ruovdejohka, Jernbekken, som vi har vårt navn fra ettersom stedet kalles Jernbekksletta – Ruovdejohkaguolban.

Om inkludering

Når min nevø, sønnen til min søster Inga, giftet seg og hans kone tok Jernsletten til etternavn, så måtte vi selvfølgelig vise henne stedene vi kjente fra oppveksten slik at hun vet hvor navnet stammer fra. Nå kjenner hun også fortellingene fra sin svigermors oppvekst. Og når de får egne barn så kan hun fortelle og vise, da er de også en del av vår slekts historie. Fortellinger og landskap hører sammen, og utdyper forståelsen av hverandre. Og det trenger ikke alltid å være de vidløftige fortellingene som huskes, små hverdagsglimt er også viktige for å knytte sted og mennesker sammen.

Om lag av mening

Hver hendelse på et sted legger til en ny historie, det blir et ekstra lag av mening, i tillegg til alt som har hendt der før. Disse lagene – om vi har opplevd dem selv, eller bare hørt historier om dem – vil være med på å forme vår oppfatning av disse stedene. Hendelser og nye lag av mening kan legges til, men er vanskelige å viske ut.

Om gudstjenester på hellige steder

Jeg har stor respekt for de gamle tradisjonene, men jeg synes også at man kan la noen steder ha sin historie i fred. Hvis kirka skal ha gudstjenester på steder som folk har ansett som hellige, så legger man på nye lag av mening. Da skygger man for den opplevelsen folk har av stedet, om det er negativt eller positivt er individuelt ut i fra den enkeltes bakgrunn. Det å integrere – å flette sammen - de gamle samiske tradisjonene og de kirkelige tradisjonene mener jeg bør ha en annen innfallsvinkel enn det misjoneringen historisk sett har hatt, som en del av kolonialiseringa av urfolk. Det har vært en bevisst strategi å identifisere alle religiøse ritualer og symboler, for å kunne erstatte disse med kristne. Slik jeg opplevde det på feltarbeid på Majavatn, så var de eldre stolte over kontinuiteten i enkelte tradisjoner, selv om de ikke knyttet det direkte til samisk religion. Det var mer en følelse av at man hadde noe eget, noe som var bevart på tross av Thomas von Westen og alle senere misjonsforsøk. Så derfor synes jeg at man som kirke bør la de hellige stedene være vitnesbyrd om tidligere generasjoners tro, uten å fortolke dem på nytt. Vi har nok å ta av i samisk kultur, som kan gjøre at folk føler seg hjemme i kirka.

Jeg har mer sansen for å integrere tradisjonene som handler om tilhørighet, slik som Bierna Bientie har gjort med å hente dåpsvann fra dåpsbarnets landskap, hvis ikke hele dåpen flyttes dit. I hans forslag til dåpsliturgi er jo dette et element: “forut for dåpen bes familien om å hente vann fra sin vannkilde og bruke det i dåpen, og i liturgien kan man eventuelt si hvor vannet er hentet fra. Ved å poengtere at dette vannet er hentet fra en bestemt vannkilde, tydeliggjøres forbindelsen til kjent landskap og ikke bare til natur generelt”. Da kan man forsterke familiens fellesskap med hverandre og stedet, uten at man fortrenger andre opplevelser som folk allerede har. Som Bierna sier, barnet fødes inn i en sammenheng, det får en storfamilie å vokse opp i. Og denne sammenhengen inkluderer også steder og historier som barnet skal knyttes til.

Om å lese landskaper

Landskap er våre fysiske omgivelser, men de har også sin egen historie, sine lag av mening. Noen er kjent av mange, andre krever at man har vært der selv over tid og erfart skiftningene – hvordan det som virker harmonisk og idyllisk i solskinn kan forandres til et inferno i snøstorm! Da er man liten og sårbar. Men, et landskap kan også sammenlignes med en bok. Som små trenger vi hjelp til å lære å lese, vi trenger å skjønne sammenhengen mellom det vi ser på arket, lydene vi hører og hva de egentlig betyr i praksis. På samme måte har man tradisjonelt lært å kjenne et landskap gjennom å gjøre noe der sammen med sin familie. Slik lærer man hva som er en god måte å oppføre seg på, man lærer seg hva man må være oppmerksom på. Når man lærer seg å lese selv, vil det man leser bygge på de erfaringene man har med seg. Og man forstår mer dess mer erfaring man har med det som beskrives. Man velger hvilken type bøker man liker og får gjerne mye kunnskap om det man selv er mest opptatt av. På samme måte vil man kunne forholde seg til landskapet på en annen måte når man har egne erfaringer å bygge på, i tillegg til alle historier man har hørt om hva andre har opplevd på ulike steder. Man får mest kunnskap om det man selv er med på og legger best merke til det man selv er opptatt av. Landskapet blir fylt av mening når man kjenner til hva som har skjedd der før, og kan bruke disse hendelsene til å tolke det man selv opplever.

Om å gjenoppdage sine samiske røtter

Nå er det dessverre slik at mange vokser opp uten kontakt med slekta, kanskje de ikke engang kjenner til sine samiske røtter. Som samisk menighet tenker jeg da at vi har et ansvar for å være inkluderende også ovenfor disse. Som ansatt på Varanger samiske museum i Nesseby får jeg ofte henvendelser fra folk som er usikre på sin samiske tilhørighet. De vet at de har slekt fra området, men kjenner seg ikke trygg på at de har noen rett til å bære kofte eller si at de er fra stedet deres far, mor eller besteforeldre forlot. Utifra min egen erfaring og bakgrunn, synes jeg det er uproblematisk å anerkjenne deres rett til sin egen historie. I min oppfatning har de en fødselsrett, selv til en plass de aldri har oppsøkt før. Men jeg prøver også å veilede dem i å vise respekt for oss som fortsatt bor her. Vi har en annen type kontinuitet med landskapet, enn noen som nettopp har oppdaget sin tilhørighet til et sted som de ikke har et personlig forhold til. Men jeg anerkjenner deres rett til å bygge sine egne erfaringer i dette landskapet, og jeg ser dette som en forlengelse av en samisk diakonal tankegang – hvor inkludering i fellesskapet er grunnleggende. Jeg oppfordrer dem alltid til å sette seg inn i sin egen slekts historie, finne ut mer som kan knytte dem til sin egen bakgrunn. Da vil de se stedene med en annen forståelse. Det er som å forsøke å lese en bok på et fremmed språk, og så lære seg dette språket. Da åpnes en helt ny verden!

Om å vise raushet med de som leter etter identitet

Sannhets- og forsoningskommisjonen er jo tema her, og da må vi som bor i de tradisjonelle samiske områdene være forberedt på å møte stadig flere som vil ta et oppgjør med sine egne slektningers fornektelse og brudd med sin samiske tilhørighet. Vi må gå dypt i oss selv for å forstå hvordan det er å vokse opp uten å kjenne til at man har en plass i en større sammenheng, og vise raushet med dem som famler etter å finne sin nye identitet når de får vite om relasjoner de ikke ante at fantes. Møter med mennesker i slike situasjoner kan være både berikende og krevende. De stiller mange spørsmål om ting som vi tar for gitt. De er kanskje kritiske til måten vi håndterer vår tilværelse på, og ønsker å vise at de har et stort engasjement som de nå vil bruke. Ofte bruker de ord og begreper om vår samiske virkelighet som er fremmede og provoserende (fordi det høres ut som noe typisk norske sier). Men, hvis vi klarer å la være å gå i forsvarsposisjon med en gang, så kan det også være berikende at noen kommer med et nytt syn på det dagligdagse. Ofte legger de merke til ting på en måte som gjør oss stolt og glad, andre ganger synes vi de er håpløse turister! Men, det er uansett noe vi må forholde oss til – om det er folk fra vår egen slekt eller naboens.

Den bortkomne sønnens barnebarn

Heldigvis har vi jo i kirka allerede verktøy for å jobbe med denne tematikken. For eksempel fortellingen om den bortkomne sønn som vender hjem. Det er krevende å være de som ble hjemme og tok ansvar, mens den som forlot alt plutselig skal feires for å komme tilbake! I vår situasjon blir det enda vanskeligere ettersom det i mange tilfeller er barnebarna som vender tilbake til oss som er barnebarna til de som ble igjen. De som forlot gjorde det kanskje av fri vilje, det kan være mange årsaker som vi ikke kjenner i dag. Men den statlige fornorskningsideologien gjorde det lettere å dra, men vanskeligere å vende hjem. Det de forlot skulle de legge bak seg, både språklig og kulturelt. Derfor blir det dobbelt krevende når deres barnebarn vil oppsøke sine røtter, og finne tilbake til sin tilhørighet. Har vi plass til dem i våre samiske lokalsamfunn, i våre interne nettverk? For det første kan vi rett og slett ikke avvise dem – det ville være en dobbelt urett. De er ikke skyld i sine forgjengeres valg, og den ideologi som preget etterkrigssamfunnet medvirket til at de ble oppslukt i det norske samfunnet. For det andre: Hvis vi ikke tar imot dem – som den bortkomne sønns barnebarn – så har vi latt den norske ideologien seire over den samiske tankegangen om tilhørighet. Men – jeg tror vi må snakke åpent om at dette krever noe både av oss som bor i de samiske områdene og av de som vil finne tilbake til sin tilhørighet. Der det er rettigheter er det alltid plikter. Og jeg tror det vil hjelpe oss, som samiske menigheter, om vi har tenkt igjennom hvordan vi kan møte dem. Ofte trenger de mer informasjon, om slektshistorie, kanskje kan man lage en liste over tilgjengelig lesestoff for eksempel fra årbøker og annet som folk kan lese seg opp på, man kan invitere dem med på det som skjer – men ofte føles det krevende å ha med noen som ikke vet hvordan de skal oppføre seg, hvilke normer som er vanlige og hvordan den tause kommunikasjonen fungerer. Jeg tror det vil hjelpe om man ser dette som et felles oppdrag, slik at ikke alt ansvar hviler på den personen som for eksempel dro med seg en bortkommen slektning på kalvmerking. Hvis alle ser det som et felles ansvar å være inkluderende, men samtidig sette grenser, så tror jeg det vil føre til mindre frustrasjon og belastning for hver enkelt.

Felles ansvar for å bringe videre et samisk verdigrunnlag

Jeg er vokst opp med at barneoppdragelse var et felles ansvar. Hvis jeg gjorde noe jeg ikke burde, kunne jeg like gjerne bli rettet av en onkel eller tante – eller andre voksne tilstede, som mine egne foreldre. Dette synes jeg er positivt, fordi det ikke privatiserer ansvaret for å formidle et verdigrunnlag. Så blir det selvfølgelig spenninger mellom hva hver enkelt forelder ønsker for sine barn, og hva fellesskapet forventer. Men det blir ikke et individuelt ansvar. Som forelder er det betryggende å vite at andre vil ta ansvar for å rettlede mine barn hvis jeg ikke er tilstede. På samme måte tenker jeg at vi i dag kan forholde oss til spørsmål om slektskap og tilhørighet. Det er et felles ansvar, og det er i fellesskapets interesse at alle bidrar. På den måten kan vi ivareta de gode samiske verdiene inn i en ny tid.

Så- for å oppsummere:

-tilhørighet til steder gjennom slekt er som et ankerfeste, uansett hvor man er i verden så er man knyttet dit (om man vil eller ei)

-retten til tilhørighet gjennom slekta til et landskap, kan være en anerkjennelse av at man betyr noe som menneske – man er noen i relasjon til andre og deler samme historie

-denne relasjonen er ekstra viktig når ens samiske bakgrunn ikke inkluderes som en selvfølgelig del av feks den lokale kirkas uttrykk, slik det kan være i sørsamisk område

-men den kan også ha en helbredende virkning på mennesker som har fått sine relasjoner brutt, og trenger å finne et ankerfeste i sin tilværelse. Og hvis det skyldes deres forgjengeres fornektelse av sin samiske identitet så er det ekstra viktig å la dem “komme hjem” – selv om dette kan være krevende!

 

Strategiplan

Ny versjon strategiplan

Abonner på nyheter >> Nyhetsarkiv >>

Sannhets- og forsoningskommisjonen

Under årets Familiesamling hadde vi besøk av Håkon Hermanstrand som er medlem i Stortingets "kommisjon som skal granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner", som er den lange tittelen på kommisjonen.

Etter Familiesamling 2018

Et av hoved temaene på årets Familiesamling var Jorunn Jernsletten sitt foredrag Samiske landskap, tilhørighet og trosliv,

dette kan du lese i sin helhet her.

Nidaros biskop

Herborg Finnset er den første kvinne som er biskop i Nidaros bispedømme.

Gudstjeneste i Gløshaug kirke

Kom på gudstjeneste 1 juli 2018 klokken 12:00 i Gløshaug kirke

Evighetens soloppgang

- påskeandakt

Kvinnene som var på vei til graven i hagen en tidlig morgen, bar på sorgen over en venn. Men det var noe mer: Det var en drøm og et håp som var falt i grus. Alt var over. De hadde vært der da Jesus døde. De hadde vært her da Josef fra Arimatea hadde fått ham gravlagt, de var her nå.

De søkte han som var død og begravet. De fant ham ikke. De skulle finne en annen. De hadde stått nærmest og sett at Jesus døde, at livet hadde ebbet ut. Kvinnene fikk se og snakke med engelen, og ble skrekkslagne og glade budbringerne til disiplene. Det var godt at de også fikk møte forandringen.  Kanskje hadde noen av dem skjønt mer av hvem Jesus var, enn de tolv disiplene hadde?  Noen små fortellinger kan tyde på det.

Takk fra biskop Tor Singsås

TAKK

Jeg har vært biskop i Nidaros i 9 år, og prest i Nidaros bispedømme i nærmere 40 år. Nå går jeg av med pensjon 1. september 2017.

Ved tjenestetidens slutt, vil jeg takke alle jeg har møtt som biskop i disse årene.

Biskop Tor Singsås slutter som biskop

Saemien Åålmege vil takke biskop Tor for hans innsats for å synliggjøre den samiske befolkningen i Nidaros.

Avskjedsgudstjeneste i Nidarosdomen søndag den 11. juni klokken 11:00

Her følger biskopens andakt

Konfirmant 2017/2018?

Saemien Åålmege/Samisk menighet i sørsamisk område (SÅ) inviterer ungdom født 2003 til konfirmantundervisning/konfirmasjonsopplegg undervisningsåret 2017/2018.

Seniortreff i Trondheim avlyst

Senior-treffet i Trondheim er avlyst.

Informasjon om nytt sted og ny tid kommer senere.

Ikke vær taus

Kronikk av Sametingspresident Vibeke Larsen om lansering av forskningsrapport: vold i nære relasjoner i samiske samfunn 8. Mars.

Nyheter fra Nidaros

Nyheter fra Kirken

bierna-gaelpesne-web1.jpg

 

 

Bildet øverst på hovedsiden er et nærbilde av hovedmotivet på en stola som eies av prest i sørsamisk område, Bierna Leine Bientie.

Stolaen er designet og sydd av
Maja Dunfjeld i 1986. 

Korset er brodert etter sørsamiske håndverkstradisjoner med tinn-tråd på klede. På baksiden av stolaen er det garvet reinskinn.

  

 

167.jpg

 

Konfirmantkappene fikk Saemien Åålmegeraerie sydd til det første konfirmant-kullet som gjennomførte samisk konfirmasjon i 2012.

Konfirmantkappene er designet av Maja Dunfjeld og Aina Daneborg Stenfjell.

Kappene av blå klede kantet med skinn er sydd av Ann-Sofi Fjällström. 

Nettside levert av InBusiness AS